Agua Marina Espínola Salinas’ CANYON//SRAM Generation-reise
Den paraguayanske syklisten Agua Marina Espínola Salinas snakker med oss om reisen hennes frem til hun ble med på CANYON//SRAM Generation.
Over tre fjerdedeler av de profesjonelle kvinnelige rytterne rytterne kommer fra Europa. Sykling er grunnleggende en hvit, europeisk sport. Konvensjonelle karriereveier eksisterer i hovedsak i Europa, Nord-Amerika og Australasia. I lys av dette er det ikke overraskende at bare 3,4 % av de kvinnelige syklistene er sør-amerikanske.
Som del av Canyons forpliktelse til mangfold i sykkelsporten ønsker vi å skape en karrierevei til sporten for alle kvinner. Under den samme ledelse som det svært vellykkede CANYON//SRAM Racing Women’s World Tour-laget, ble også CANYON//SRAM Generation født. Lagenes verdier er de samme og CANYON//SRAM Generations kit-design gjenspeiler det til World Tour-teamet, men med sin egen unike estetikk.
Et verdensomfattende søk etter talentfulle ryttere startet tidlig i 2021. Laget mottok et forbløffende antall søknader, 239 fra kvinner fra 62 land. De som til slutt be utvalgt omfattet ryttere fra Namibia, Sierra Leone, Rwanda, Malaysia, Jamaica, Tyskland og Paraguay.
Laget har som mål å utvikle disse rytterne til World Tour-profesjonelle, å frigjøre potensialene deres og hjelpe dem å komme på palleplasser i UCI-konkurranser. Det å starte opp utviklingslag som CANYON//SRAM Generation er en av de bedre måtene å forbedre sportens tilgjengelighet på.
For å finne ut hva det virkelig betyr å være del av dette nyskapende laget, snakket vi med den paraguyanske rytteren Agua Marina Espínola en fin aprilkveld. Det er sesongstart og hun gjør seg klar for året som kommer.
Hun fløy akkurat til Girona fra hjembyen i Paraguay etter å ha gjort unna en del papirarbeid. «Jeg kom til flyplassen her i Barcelona og ble spurt om oppholdet mitt og om visum», sier hun. «De stilte meg så mange spørsmål, det er så tøft noen ganger.» Når oddsene allerede er mot at du skal realisere potensialet ditt, kan til og med rutinemessige tiltak være slitsomme.
Men dette er ikke noen tårehistorie. Agua er en av de lykkeligste rytterne du noen gang kan ha gleden av å intervjue. Entusiasmen og engasjementet er der hele tiden mens hun snakker. Men det kan ikke legges skjul på at både hun og andre ikke-europeiske ryttere må overkomme en rekke barrierer for å komme inn i profesjonell sykling.
Sykler og utstyr
Å delta i konkurransesykling krever en stor investering i utstyr – minst en landeveissykkel og sykkeldrakt. Da hun var 11 år, oppdaget Agua syklister på veiene lokalt. «Jeg tenkte at de var utrolige, og ønsket å sykle på en slik!» Og det var da hun fant ut at hun elsket sykler.
«Jeg tenkte ’jeg ønsker være på en av dem!’» sa Agua om første gang hun så en landeveissykkel. «Formen på styret og de små hjulene … det er ikke en sykkel, det er et kunstverk. Siden da ble det en besettelse, og jeg pleide å se på sykler på internett og drømme om å ha en virkelig landeveissykkel.»
«Når du fyller 15 i Sør-Amerika, holder foreldrene dine et spesielt selskap for deg og du kan be om en spesiell presang, for eksempel en bil, en tur eller en motorsykkel», legger hun til. «Så fikk jeg en idé: Jeg ønsket med en landeveissykkel – ikke en fest! Jeg foreslo det til foreldrene mine, og faren min sa ’nei, nei, du kan ikke få det’, og på grunn av det ble jeg enda mer fast bestemt på å få meg en sykkel.»
Aguas mor var litt mer diplomatisk og foreslo at Agua snakket med syklister hun så. Agua gjorde det noen uker etter og forklarte om besettelsen sin og om drømmen hun hadde. Til slutt kom de tilbake til henne og tilbød henne en stålsykkel. Bare to måneder senere kjørte hun konkurranser på den.
«Den gangen var det bare en annen pike [racing], men hun ønsker å konkurrere med guttene. Derfor var jeg den eneste piken som konkurrerte i min kategori», minnes Aqua. «Det var et felt på rundt 50 fra alle kategorier. Jeg ble kjørt av, men jeg fortsatte og fortsatte. Jeg gikk tom for vann, men jeg fortsatte å klatre og klatre. Til slutt nådde jeg mållinjen og fant vennene mine. Og de spurte hvordan jeg hadde kommet meg dit.»
«De spurte meg hva som hadde brakt meg dit, hadde jeg kjørt dit i en bil? De sa ’denne klatringen er virkelig hard!’ og jeg visste ikke hvilken de snakket om», ler Agua. «De så på hverandre og lurte på om jeg virkelig hadde syklet de 70 kilometerne. Jeg vet det tok lang tid, men jeg er her. De var imponert, så de snakket med noen andre folk. [At the time]vi hadde en landslagstrener fra Colombia, og de sa, se på denne jenta, hun avsluttet akkurat dette rittet.»
Treneren tilbød seg å hjelpe Agua. Det tok ikke lang tid før hun konkurrerte mer og vant løp i Paraguay. Hun begynte også å sykle løp i Brasil, Argentina og de panamerikanske lekene. «Etter disse arrangementene begynte myndighetene å hjelpe idrettsfolk, så jeg fikk mer støtte og snart hadde jeg en flott sykkel!» sier hun.
Det blir tydelig i løpet av samtalen min med Agua at mye av suksessen hennes kommer innefra. Hun ville ikke ha nådd dit hvor hun er i dag uten besluttsomhet og målbevissthet. «Når du har mange situasjoner som går mot deg, gjør det deg sterkere. Det er ikke en klisjé, det er sannheten. Først var det faren min som sa jeg ikke kunne gjøre noe, og det gjorde meg fast bestemt, og deretter ble jeg motivert av barrierene jeg støtte på», forklarer hun. «Folk fortalte meg stadig at om jeg dro til Europa, ville det bli virkelig vanskelig, så jeg pleide å si «ok, men jeg kan prøve!»
Jeg ønsket å forstå hvem det var som fikk denne beslutsomheten til å blomstre i Agua, siden det virket som om hun hadde hatt den fra svært ung alder. «Jeg tror kvinner er virkelig sterke i Paraguay fordi vi møter sterk motstand», forklarer hun. «Paraguay har en mannsdominert mentalitet – bare menn kan lykkes. Dersom menn ikke kan gjøre det, kan slett ikke kvinner. Noen er frustrerte over at de ikke når dit, og ønsker ikke at andre skal komme dit heller», fortsetter hun.
«Under krigen, ble kvinnene forlatt av mennene sine og måtte reparere landet mens mennene sloss. De inspirerer meg. De oppdro 10–12 barn alene, så det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne sykle på sykkelen min og være sterk. Til og med min egen mor. Hun var alene og hun dro til et annet land når hun var yngre enn jeg er nå. Hun skaffet et hus for oss og gjorde alt for å sørge for at vi skulle få et bedre liv.»
Virkeliggjøre en drøm
Etter å ha mottatt støtte fra myndighetene og de rundt seg, var det på tide at Agua forbedret seg. Men når du er en hel verden borte fra sentrum i profesjonell sykling, hvordan kommer du dit?
Ved en kombinasjon av skjebne og hell, avslører Agua at den som ga henne stålsykkelen faktisk var den som nå er kjæresten hennes. «Hans drøm var å komme til de olympiske leker, men han klarte det ikke. Det var hardere for ham», sier hun forsiktig. «Så jeg tok kontakt med ham etter noen år fordi jeg ønsket å gjøre det samme. ’Selv om du ikke kom til de olympiske leker, kanskje jeg kan?’ tenkte hun. «Kanskje jeg ikke kommer til OL, men nå kan det hende ti andre jenter vil forsøke og før eller siden vil vi få en paraguayansk rytter på pallen», sier hun med den intensiteten og det engasjementet som er typisk for henne.
Agua hadde erfaring med profesjonell sykling før hun ble med i CANYON//SRAM Generation. Det var dette, sammen med den økende mentale og fysiske styrken hennes som ga henne en plass i det paraguyanske OL-laget i Tokyo. Dette var et historisk øyeblikk, ettersom hun var den første syklisten noensinne som representerte Paraguay i noen olympiade.
«Jeg ville så gjerne, men jeg fant ut at [the course]var virkelig hardt og begynte å tvile på meg selv», innrømmer hun. «Det var skremmende, for jeg ønsket å gjøre det godt. Jeg ville ikke reise til de olympiske leker og falle ut på den første klatringen. Jeg ønsket å vise meg frem, og vise landet mitt at vi var der. Jeg har fremdeles mange år foran meg til å vise enda mer hva jeg er god for.»
Hennes tilstedeværelse i De olympiske leker gikk ikke ubemerket hen, og Agua blir sett på som en nasjonalhelt blant sine likealdrende. «Rytterne som kommer fra Paraguay er nå virkelig engasjerte og vi har en svært god paraguayansk terrengsykler», sier hun, og viser til landsmannen Samira Noemi Martinez Mendez. Hun fortalte meg at jeg hadde vært inspirasjonen hennes. Hun så meg på World Tour for kvinner, og hun sa at hun ønsker seg å vinne en [XCO]World Cup.»
De tingene vi er redde for å gjøre er ting vi trenger å gjøre, for å komme dit vi trenger å være.
Agua Marina Espínola Salinas - Canyon//SRAM Generation-teammedlem
Bli den beste med CANYON//SRAM Generation
Agua er så ydmyk under samtalen vår. Hun er en ung kvinne som navigerer i en mannsdominert verden fra et land som ikke er kjent for profesjonell sykling. Veien hun må gå for ¨oppnå målene er bratt og kupert. Den veien ble ikke bygget for ryttere som Agua, så hvordan føler hun at det går?
«Jeg ønsker å bli den beste rytteren i Sør-Amerika. Jeg vet at jeg trenger å lære mye og må nå et annet nivå, så jeg arbeider med det», sier hun. «Det kommer i bølger, men jeg vet jeg nærmer meg. Jeg drømmer om å være med i kvinnenes World Tour-lag, men jeg er selvbevisst og vet at jeg må forbedre meg for å komme dit. Jeg arbeider imidlertid med de tingene.»
Hun kan lese en konkurranse, basert på massevis av erfaring med konkurranser med sitt tidligere lag. Men hun tilstår at nedkjøringer og maks. kraftytelse er de største svakhetene hennes.
«Tallene mine er ikke dårlige. De er gode! Men konkurranse er superforskjellige, og noen ganger mangler jeg den eksplosive kraften. Noen ganger må jeg jage bakerst, så det er en åpenbar svakhet. Jeg er glad for å være med i dette laget og utvikle svakhetene mine til styrker», sa hun.
Samtidig som hun utvikler seg individuelt, er Agua opptatt. av å dele hvordan lag som CANYON//SRAM Generation former fremtiden innen kvinnesykling som helhet og dyrker frem talenter.
«Andre lag vil se at dette fungerer og at det er nødvendig. Ingen ønsker å utvikle en rytter, de ønsker sterke ryttere, så utviklingslag er nødvendige», sier hun. «Jeg vet at det første problemet er penger, men når de innser at de trenger det … Å kjøpe ryttere fra andre [World Tour]lag er dyrt, så du må forbedre betalingen og forholdene. Dersom du ansetter en rytter under utvikling, er det billigere for lagene.»
Det eneste andre utviklingslaget for kvinner pleide å være World Cycling Centre basert i Aigle i Sveits. De fleste lagene plukker ryttere herfra uten at de går gjennom deres eget utviklingsprogram. «Hvorfor setter ikke [they]opp et utviklingslag?» argumenterer Agua. «Noen lag ønsker ikke å ordne opp med visum og kjenner ikke landene våre, men dette er fremtiden», legger hun til.
«Mange av rytterne som kjørte for World Cycling Centre-laget er nå med i World Tour. Det er ikke det at vi ikke kan konkurrere, det er mer at vi ikke har tilgang og sjanser», sier hun åpent. Det er ikke mulig å argumenter med denne logikken og jeg lurer på hvor mye ubrukt talent det finnes i verden. Hvor mange andre ryttere som Agua finnes det som strever etter en sjanse til å bevise hvor gode de er?
Jeg spør om hun føler press ved å stake opp denne veien til fordel for de som uten tvil vil etterfølge henne. «Noen ganger føler jeg presset, men da sier jeg til meg selv ’ikke vær redd, du visste det ville bli slik som dette!’» ler hun. «Folk ser på meg og de ser at det er mulig og så vil de forsøke. Jeg elsker å gjøre det. Jeg elsker å snakke med folk som drømmer om det samme. Jeg har lært mye opp gjennom årene, så jeg kan gi råd om den beste måten å gjøre ting på. Det er mulig jeg ikke er en som vil vinne et verdensmesterskap, men jeg kan inspirere noen andre til å gjøre et forsøk på det.»
Håper, drømmer og veien videre for Agua
Det er klart at Agua vil bygge formen sin på kort sikt, men jeg ønsker å forstå hvordan fremtiden, slik hun ser den, ser ut.
«Jeg er redd for å feile i forhold til drømmene mine», innrømmer hun. «Det er noe vi alle føler, ikke sant? Uansett hva vi gjør, er vi redde for å feile. Men det er en grunn til å gjøre det. De tingene vi er redde for å gjøre er ting vi trenger å gjøre, for å komme dit vi trenger å være.»
«Når jeg ser tilbake får jeg håp. Når jeg ser tilbake på hva jeg allerede har gjort og hvor jeg kom fra. Dersom jeg allerede har gjort alt dette, er det ingen grunn til at jeg ikke kan komme videre», fortsetter hun. «Det er godt å huske på hva du allerede har gjort for å holde deg gående.»
«Jeg er 26 år nå, men jeg ser mange toppryttere som blir bedre senere», sier hun, mens vi refererer til Movistar-rytteren Annemiek van Vleuten som fortsetter å bli bedre selv om hun nærmer seg 40 år. «Det handler bare om å ha lidenskapen og entusiasmen til å gjøre det. Selvsagt kan du bli utslitt underveis, men øm du ønsker å fortsette kan du velge å gjøre det. Jeg kommer til å fortsette videre og finne min egen vei.»
Var denne artikkelen til hjelp?
Takk for din tilbakemelding
-
Om forfatterenGrace Lambert-Smith
Møt Grace, vår SEO Copywriter som kaller Peak District National Park sitt hjem. Hun er en erfaren langdistanse landeveissyklist, og er nå fokusert på å mestre kunsten å sykle på grus og i terrenget. Med en lidenskap for å fortelle sykkelhistorier gjennom det skrevne ord, er Grace alltid klar til å dele sine erfaringer med andre.
Relaterte historier
